Mange nordmenn ble kjent med de tøffe langrennsløypene i Zhangjiakou under OL-ukene i februar.  Høyden (fra 1640 – 1720 moh.), kulden (ofte mellom -14 -20 C), den sterke vinden (fra 8 – 14 meter per sekund mange dager) og svært trå snø (noen kalte det sandpapir snø) gjorte de utfordrende løypene ekstra harde.

Snøen var i seg selv var kanskje mer holdbar og konsistent enn i noe tidligere OL.  Der snøfokk ikke la seg i sporene, eller de dagene det var vindstille viste snøen seg å være utrolig slitesterk og lik rundt hele løypa.  Etter en endt dag med kanskje flere tusen runder inne på stadion eller i testløypene var det nesten som om snøen ikke hadde endra seg i det hele tatt.  Problemer med sukkersnø, isete spor eller løs snø fantes ikke.

De ca. 10km lange langrennsløypene besto av over 90% kunstsnø som hadde blitt produsert i november og desember i -10 til -15 C kulde og med lav luftfuktighet – nesten optimale forhold.  Vannet som ble brukt kom fra et lokalt reservoar som hadde blitt fylt opp i løpet av sen-sommeren og høsten.  I tillegg var det mer eller mindre konstant kuldegrader i hele januar og februar.  Et par snø-dager med totalt ca. 20 cm nysnø ble blanda inn i den 50 – 80 cm tykke kunstsnøen.

Selve grunnprepareringen av løypene ble gjort den siste uka før OL starta. Både bredde og dybde ble sjekka og justert, doseringer i svinger både bygd opp og dempa ned, ski-test områder laga, stadion flata ut og sikkerhetsgjerder satt opp et par steder der dette var nødvendig.

Alt nødvendig prepareringsutstyr var på plass.  Det ble brukt to stor-maskiner og to litt mindre tråkkemaskiner til hoved-prepareringen før og under OL.  Sporsetterne hadde alle egen fres foran, og alle glattebrett var med små riller («Nordic comb»).  Klassisksporene ble satt med enten stormaskin (4-sporsetter) eller den mindre maskinen (2-sporsetter).  I tillegg hadde anlegget kjøpt inn sterke snøskutere og tilbehør som kunne brukes til sporpreparering til like før start.

Etter at juryen ankom OL arenaen, så beslutta denne gruppen selve detaljprepareringen under konkurranseperiden.  Dette besto for det meste av å beslutte hvor klassisksporene skulle starte og slutte rundt løypa.  På grunn av den sterke vinden, så ble prepareringen som regel gjort tidlig på morgenen, ikke så lenge før løypene åpna for trening, testing eller oppvarming.